Um Görningen av ein Staup for Dagleg Drikk

All leir ver ik knodleg, ok den fyrst skil ver i kjósningen. Du vil have den grá feitleir av bergen, som kömr knodleg til handen ok held ein digrklömerk utan at síge; sandmolden av den låg land brester i törningen ok skammar deg i eldren. Knod han vel — det ver, verk han som braudaren knodar sin knodnad, faldande han på seg til han ver av ein hugr gjenom ok berer inken leynt and; for ein smug av and, fangt i veggen, ver ein brest som bíder til ofnen finner det, ok ofnen finner all. Denne ver den heil leynd av knodingen: du blander ik leiren, du gör han av ein hugr med seg.

Not all clay is willing, and the first skill is in the choosing. You want the grey mountain clay that comes fat to the hand and holds a thumbprint without slumping; the loam of the low ground cracks in the drying and shames you in the fire. Wedge it well — that is, work it as the baker works his dough, folding it upon itself until it is of one mind throughout, and carries no hidden air, for a pocket of breath trapped in the wall is a flaw that waits for the kiln to find it, and the kiln finds everything. This is the whole secret of the wedging: you are not mixing the clay, you are making it agree with itself.

All leir ver ikke knoðleg, ogh den fyrst skil ver i kjósningen. Du vil have den grá feitleir av bergen, som kömr knoðleg til handen ogh held ein digrklömerki utan at síge; sandmolden av den låge land brester i törningen ogh skammar deg i eldhren. Knoð han vel — det ver, arbeð han som brauðaren knoðar sin knoðnað, faldande han på seg til han ver av ein hugr gjenom ogh berer inghen leynt ande; for ein smuga av ande, fangt i veggen, ver ein brest som bíðer til ofnen finner det, ogh ofnen finner all. Denne ver den heile leynd av knoðingen: du blander ikke leiren, du gör han av ein hugr með seg.

Mitt leiren på leirhjólen ádr du spurner nokkur ting av han; ein kropp av sin mitt skal stride mot deg svá langt som han turnar, ok du kan ik bygge sann på ein strid. Då opn gropen ok reis veggen upp, sein ok mangr sinn, med jafn trykk innan ok utan, veggen tunnare som det rís, men Inkensinn meir på ein sid enn på den annar. Ein staup ver ein einfald snid, ok deri ligger hans vand: han leyner inken ting. Gör veggen jafn tjukk gjenom, lítt meir digr ved fóten der drikkens trykk safnas, ok fald rönden lítt út; for ein faldat rönd skardas ik ok möter mawen varm, ok ein staup som ver óvarm til mawen skal ik elskas, ok ein staup som ik elskas ver ik halden.

Center the clay upon the wheel before you ask anything of it; a body off its center will fight you for as long as it spins, and you cannot build true upon a quarrel. Then open the well and draw the wall upward in slow passes, even pressure within and without, the wall thinning as it rises but never faster on one side than another. A cup is a simple shape and therein lies its difficulty: it hides nothing. Make the wall of a thickness throughout, a little stouter at the base where the drink's weight gathers, and give the lip a small roll outward, for a rolled lip does not chip and meets the mouth kindly, and a vessel that is unkind to the mouth will not be loved, and a vessel that is not loved is not kept.

Mitt leiren på leirhjólen áðr du spurner nokkur ting av han; ein kropp av sin mitt skal stride mot deg svá lang som han turnar, ogh du kan ikke bygge sann på ein strid. Då opn gropen ogh reis veggen upp, sein ogh mangr sinn, með jafn trykk innan ogh utan, veggen tunnare som det rís, men Inghensinn meir på ein sida enn på den annar. Ein staup ver ein einfald snið, ogh deri ligger hans vandi: han leyner inghen ting. Gör veggen jafn tjukk gjenom, lítt meir digr veð fóten der drikkens trykk safnas, ogh fald rönden lítt út; for ein faldat rönd skarðas ikke ogh möter mawen varm, ogh ein staup som ver óvarm til mawen skal ikke elskas, ogh ein staup som ikke elskas ver ikke halden.

Mangr heil staup ver feilnat ved eyren, ok alltid for den sam orsak: det var fellt når kroppen var törnat yver sin red. Kropp ok eyr måste ve av ein rak når dei mötas — hudhard, båe, leiren fast men enno ik bleik ok tör — ok rispat, ok med leirvatn ved saumen, svá at dei tvei feller saman som ein stykk heller enn berr ligger saman. Ein eyr som ver fellt på som ein etterhug bilar i den fyrst hard vetr, ok ein av heimfolken held berr ein eyr medan hans drikk svider hans hand. Sett eyren svá at tvei handklöar gár gjenom det utan vand ok digrklön ligger på kollen; bygg det for den verkande hand, ik for tingens framandlit, men ef det ver byggt sann, skal det se vel út, for sann verk haver sin egen säl.

Many a sound cup has failed at the handle, and always for the same reason: it was joined when the body had dried past its readiness. Body and handle must be of one moisture when they meet — leather-hard, both, the clay firm but not yet pale and dry — and scored and slipped at the join so the two knit as one piece rather than merely lean together. A handle that is added as an afterthought parts company in the first hard winter, and the citizen is left holding a loop while his drink scalds his hand. Set the handle so two fingers pass through it easily and the thumb rides the top; build it for the working hand, not for the look of the thing, though if it is built true it will look well, for honest work has its own grace.

Mangr heil staup ver feilnat veð eyran, ogh alltid for den sami orsak: det var fellt når kroppen var törnat yver sin reda. Kropp ogh eyra måste ve av ein raki når dei mötas — hudhard, båe, leiren fast men enno ikke bleik ogh tör — ogh rispat, ogh með leirvatn veð saumen, svá at dei tvei feller saman som ein stykki heller enn berre ligger saman. Ein eyra som ver fellt på som ein etterhug bilar i den fyrst harde vetr, ogh ein av heimfolken held berre ein eyra meðan hans drikk sviðer hans hand. Sett eyran svá at tvei handklöar gár gjenom det utan vandi ogh digrklön ligger på kollen; bygg det for den arbeðande hand, ikke for tingens framandlit, men ef det ver byggt sann, skal det se vel út, for sann virk haver sin egne säla.

Hér ver verken berr tolmod. Lát den hrá staup törna sein ok nedr klädi, frá gusten ok frá den beint het, for leir som törna meir ved rönden enn ved fóten river seg ved saumen, ok gör det hljódum, svá at du ik lärer um svíken til eldren röjer det. Staupen skal sek deg når hans red kömr: han bleikna, ok handbaken finner inken sval rak i han. Treyst han ik ádr då.

Here patience is the only craft. Let the green cup come to dryness slowly and under cloth, away from the draught and the direct heat, for clay that dries faster at the rim than the foot tears itself apart at the seam, and does it quietly, so you do not learn of the betrayal until the fire reveals it. The cup will tell you when it is ready: it turns pale, and loses the cool damp to the back of the hand. Do not believe it before then.

Hér ver arbeðen berre tolmoð. Lát den hrá staup törna sein ogh neðr klädi, frá gusten ogh frá den beinte hete, for leir som törna meir veð rönden enn veð fóten river seg veð saumen, ogh gör det hljóðum, svá at du ikke lärer um svíken til eldhren röjer det. Staupen skal seghe deg når hans reda kömr: han bleikna, ogh handbaken finner inghen sval raki i han. Treyst han ikke áðr då.

Hardelden ver mild ok sein ved sin byrjing, for all and av vatn som enno leyner seg i veggen skal ve vatnand ok rive staupen frá innan, ef du skundar den árl het; ber ofnen upp med tolmod, lítt ok lítt, gjenom morgunen, ok lát den sist av vatnen gá som guf ádr du trykker mot den sann het. Denne fyrst ofning hardar staupen til hardleir, sterk nok for handen ok tyrst nok at take glashuden.

The bisque fire is gentle and slow at its start, for any breath of water still hiding in the wall will turn to steam and burst the vessel from within if you rush the early heat; bring the kiln up by patient degrees through the morning and let the last of the water leave as vapour before you press toward the true heat. This first firing hardens the cup to a porous biscuit, strong enough to handle and thirsty enough to take the glaze.

Hardelden ver mild ogh sein veð sin byrjing, for all ande av vatn som enno leyner seg i veggen skal ve vatnande ogh rive staupen frá innan, ef du skundar den árla hete; ber ofnen upp með tolmoð, lítt ogh lítt, gjenom morgunen, ogh lát den siste av vatnen gá som gufa áðr du trykker mot den sanne hete. Denne fyrst ofning hardar staupen til hardleir, sterk nok for handen ogh tyrst nok at take glashuden.

Ein drikkstaup måste ve glashudat innan utan feil, for óglashudat leir drikker ádr drikkaren gör, held dreggen av igär i sin smugar, ok surna. Glashuden måste ve jafnat til leiren som ein tak ver jafnat til sin veggar: dei tvei måste krympe saman medan dei svalna, i den sam mál, edr glashuden skal hárbreste, edr, enno meir, flagna frá kroppen. Denne jafning ver den djúp skil av glashudaren ok ver ik lärt i ein árstid. Legg glashuden jafn, hvárki svá tunn at det röjer leiren né svá tjukk at det safnas ok löper ok smelter staupen fast til hans egen ofnhill — ein brest som kostar staupen, hillen ok halvmästarens síddag saman.

A drinking-vessel must be glazed within without fail, for unglazed earthenware drinks before the drinker does, holds the dregs of yesterday in its pores, and sours. The glaze must be matched to the clay as a roof is matched to its walls: the two must shrink together as they cool, in like measure, or the glaze will craze into a net of fine cracks, or worse, leap from the body in flakes. This matching is the deep skill of the glazier and not learned in a season. Lay the glaze even, neither so thin it bares the clay nor so thick it pools and runs to weld the cup to its own kiln-shelf — a fault that ruins the cup, the shelf, and the apprentice's afternoon together.

Ein drikkstaup måste ve glashudat innan utan feil, for óglashudat leir drikker áðr drikkaren gör, held dreggen av igär i sin smugar, ogh surna. Glashuden måste ve jafnat til leiren som ein tak ver jafnat til sin veggar: dei tvei måste krympe saman meðan dei svalna, i den sami mál, eðr glashuden skal hárbreste, eðr, enno meir, flagna frá kroppen. Denne jafning ver den djúpe skil av glashudaren ogh ver ikke lärt i ein árstíð. Legg glashuden jafn, hvárki svá tunn at det röjer leiren né svá tjukk at det safnas ogh löper ogh smelter staupen fast til hans egne ofnhilla — ein brest som kostar staupen, hillan ogh halvmästarens síðdag saman.

Glaselden ver den heit, ok hér ver staupen um sídir seg sjålv: glashuden smelter til glas ok fast til kroppen, ok den tyrst hardleir ver ein ting som skal held drikk for ein heil kert. Når han ver svalnat — sein; ein staup tekin heit frá ofnen til den kald loft skal breste for trass — reyner du han som du ville reyne all verk ádr du setter det til dets skyld. Fyll han med när sjódande vatn ok held han; ein heil staup taker heten utan klag ok utan at hárbreste, ok eyren held seg sval nok for handen. Lát ditt digrklö gá um rönden ok fóten for all fang som eldren haver gört. Ein staup som gár gjenom denne ver i red for borden, ok skal gev ein húsfolk i Stenvik deira morgunsod ok deira kvelds varm langare enn göraren kan hugse.

The glaze fire is the hot one, and here the vessel becomes at last itself: the glaze melts to glass and fuses to the body, and the porous biscuit closes to a thing that will hold drink for a lifetime. When it is cooled — slowly; a cup pulled hot from the kiln to the cold air will crack for spite — you test it as you would any work before you set it to its duty. Fill it with near-boiling water and hold it; a sound cup takes the heat without complaint and without crazing, and the handle stays cool enough for the hand. Run your thumb about the lip and the foot for any sharpness the fire has left. A vessel that passes this is ready for the table, and will serve a Stenvik household its morning broth and its evening warmth for longer than the maker may think to expect.

Glaselden ver den heite, ogh hér ver staupen um síðir seg sjålv: glashuden smelter til glas ogh fast til kroppen, ogh den tyrste hardleir ver ein ting som skal helde drikk for ein heil kerte. Når han ver svalnat — sein; ein staup tekin heit frá ofnen til den kalde loft skal breste for trass — reyner du han som du ville reyne all virk áðr du setter det til dets skyld. Fyll han með när sjóðande vatn ogh held han; ein heil staup taker heten utan klage ogh utan at hárbreste, ogh eyran held seg sval nok for handen. Lát ditt digrklö gá um rönden ogh fóten for all fang som eldhren haver gört. Ein staup som gár gjenom denne ver i reda for borðen, ogh skal geve ein húsfolk i Stenvik deira morgunsoð ogh deira kvelðs varme langare enn göraren kan hugse.

Der. Ein staup, sann gört, av den grá mold som bergen gev oss mild — ok i ein tunn árstid, når sten ok jarn ver skyldbundin ok verkgårdarne ver full av aftrbyggningen, ver det ein egen nöj i den lítill heil ting som ein madr enno kan gö heil av berr leir ok umhug ok ein eldr med tolmod. Vi skal have den brakkat sten aftr. Til då, lát oss minst drikke av staupar som ik svíker oss.

There. A cup, honestly made, of the grey earth the mountain gives us freely — and in a thin season, when the great materials are spoken for and the yards are kept busy with the rebuilding, there is a particular satisfaction in the small sound thing a man can still make whole from nothing but clay and care and a patient fire. We will have the dressed stone again. Until then, let us at least drink from cups that do not betray us.

Der. Ein staup, sann gört, av den grá mold som bergen gever oss mild — ogh i ein tunn árstíð, når sten ogh jarn ver skyldbundin ogh virkgårdarne ver full av aftrbyggningen, ver det ein egen nöje i den lítle heile ting som ein maðr enno kan gö heil av berre leir ogh umhug ogh ein eldhr með tolmoð. Vi skal have den brakkat sten aftr. Til då, lát oss minst drikke av staupar som ikke svíker oss.